Hva vil vi ha, død kraftesløs sakramentalisme eller levende bibelsk tro?
TEKST: Finn-Olav Pedersen
Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Matt. 28:18-20.
Og da timen kom, satte han seg til bords, og apostlene sammen med ham. – – -Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere. Luk. 22:14-20.
I skriftstedene ovenfor, finner vi to handlinger som Guds ord i N.T. har forordnet for den nytestamentlige menighet, nemlig dåp og nattverd. De blir i den kirkelige teologi kalt sakramenter, som oversatt fra latin betyr ”nådemidler”, og som også blir beskrevet som såkalte ” hellige handlinger”. Disse ”hellige handlinger” kommer opprinnelig fra katolsk tradisjon og ble i 1439, av den romersk-katolske kirke, fastsatt til å være sju, nemlig: dåp, konfirmasjon, nattverd, bot, den siste olje, ordinasjon og ekteskap. Da reformasjonen kom, ble antallet etter hvert redusert til to, nemlig dåp og nattverd, og slik er det fortsatt i den evangelisk-lutherske kirke i dag. Kirken er veldig tydelig på at den er evangelisk, og at den forvalter og praktiserer sakramentene.
Så kan man da stille følgende spørsmål: Er det egentlig noe motsetningsforhold mellom det å praktisere kirkelige sakramenter, og det å forholde seg til det jeg her kaller en levende bibelsk tro? Svaret er et absolutt ja, og siden jeg vet at et så avgjort svar vil sjokkere noen, skal jeg i det følgende prøve å forklare forskjellen.
For det første bør vi ha for øye, når vi behandler det spørsmål overskriften stiller, at det som forener den evangelisk-lutherske statskirken og de frikirkelige i Norge i dag, er troen på evangeliet om Jesu forsoning, hans død og oppstandelse. Slik sett kan vi kalle begge ”leire” for kristne og evangeliske. Men her opphører også enigheten. For når vi går videre og ser litt på slike ting som dåp og nattverd, så skiller den kirkelige teologi seg markant fra den bibelske, ny-testamentlige lære.
For det andre finner vi ingen steder i Bibelen der det står om nådemidler eller såkalte ”hellige handlinger”. Det står mye om en hellig Gud og et hellig folk, og i G.T. står det også en del om hellige steder og hellige gjenstander m.m. Men snakker vi om hellige gjerninger, så finner vi ingenting om det. De gjerninger vi kan lese om, er enten lovgjerninger, troens gjerninger eller onde og gode gjerninger m.fl. Denne erkjennelse burde da føre oss til neste spørsmål: Hva er da egentlig dåp og nattverd for noe, dersom de ikke er ”hellige handlinger” slik den kirkelige teologi påstår? Jo, dersom vi velger å hente vårt svar fra ”Skriften alene”, så er følgende å si om det.
Den nytestamentlige forordnede dåp med full neddykkelse, er en paktinngåelse mellom den som har kommet til tro på evangeliet om Jesu død og oppstandelse og den tre-enige Gud. Den er en lydighetshandling mot Guds ord og har slik sett noe med troen og med samvittigheten å gjøre, til den som lar seg døpe. Dette iflg. Mark.16:16 og 1Pet.3:21. Dåpshandlingen formidler verken evig liv eller nåde og er heller ikke en ”bevisstløs handling”. Nei, den som lar seg døpe er absolutt med på det som skjer, og dåpen blir derfor i den døptes tro stående som et monument, d.v.s. noe som stadig minner den døpte på at vedkommende nå er i en pakt med ham som har frelst oss og som har all makt i himmel og på jord. I dåpspakten er Guds løfter i Matt.28:20 og Mark.16:16 virkeliggjort. Han har faktisk lovet å ta vare på oss midt i en verden som ligger i det onde, en verden der Satan er denne verdens fyrste, han som bare kommer for å stjele, myrde og ødelegge iflg. Joh.10:10. Når den troende lever i denne bevissthet, blir det ikke vanskelig og i tro påkalle Herrens navn på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt (Ef.6:13). Dette er levende bibelsk tro, en tro som skiller seg klart fra den ”kristne fatalismen” som er så utbredt blant mange evangeliske kristne.
Den nytestamentlige forordnede nattverden er ikke et ”nådemiddel”, men et paktsmåltid og derav et minnemåltid for den nytestamentlige menighet iflg. 1Kor.11:23-24. Ved jevnlig å bryte brødet og drikke kalken sammen, minner vi hverandre på hva Jesus gjorde for oss og hva vår frelse bygger på. Dette styrker hjertets tro og frimodighet når vi er innfor Gud, og gir også styrke og klarhet i vårt sinn.
Nattverdsmåltidet er ingen ”hellig handling” som formidler syndsforlatelse eller helbredelse. De to tingene ligger i forsoningen, og kan bare komme til oss gjennom troen på Guds ord, d.v.s. Guds ord om Jesu fullbrakte verk og de løfter som er knyttet til det. Slik sett er både syndsforlatelse og helbredelse uavhengig av nattverden. Men nattverdsmåltidet er allikevel viktig så lenge menighetene praktiserer det på nytestamentlig vis og ikke i misforstått enhetsbestrebelse gjør det til et sakrament.
Hvordan er det altså? Ønsker du å leve ditt kristenliv i død kraftesløs sakramentalisme, eller i en levende tro på Guds skrevne ord og løfter, der Den Hellige Ånd til enhver tid gir deg det du trenger både til liv og tjeneste? (Joh.16:13-15). En ting er i alle fall helt sikkert. De såkalte ”nådemidler” formidler ikke noe som helst annet enn religiøse følelser. Men Ånden formidler Guds rikes virkeligheter gjennom troen på det skrevne Guds ord.