Bibelstudium av Finn Olav Pedersen

Skrevet den 2014-11-09
Finn-Olav Pedersen


Kompendium nr. 1 – 2014/15
Sannheten om Jesu død og oppstandelse.

Innledning: Det vi kan vite om Jesu død og oppstandelse, er det Skriften forteller oss. Derfor er det viktig å få med seg alt Skriften sier om emnet, verken mer eller mindre. To gode ”kjøreregler” for de som ønsker å studere dette, vil da være som med alle andre bibelstudier, nemlig at summen av Guds ord er hele sannheten og at Skriften forklarer seg selv (Salme 119:160, 2Tim. 3:16). Følger man disse to retningslinjer, vil man alltid komme riktig ut og finne de svar det er mulig å finne.
Når det gjelder sannheten om Jesu død og oppstandelse, så har den iflg. Ef.3:18 en dybde, høyde, lengde og bredde som det er vel verdt å få innblikk i. Nettopp derfor skal vi i dette bibelstudiet se på en del skriftsteder som belyser alle sider ved det som skjedde, også ting jeg vet mange ikke har hørt så mye forkynnelse om. Hensikten med det, er at alt som skjedde med Jesus på korset og etterpå skal bli kjent for alle som elsker sin Bibel og ev. leser dette. På den måten blir det verket han utførte gjennom sin lidelse og død så stort som det i virkeligheten er, og Gud får all den ære og pris han fortjener.
Når det er sagt, la meg da bare før vi går inn i bibelstudiet få si følgende: Den frelse som er et resultat av Jesu død og oppstandelse, er enkel å gripe. Det holder at man sier til en søkende sjel: Han døde for dine synder og oppsto til din rettferdiggjørelse (1Kor.15:3, Rom.4:25). Et menneske som tror på disse enkle ord blir frelst og født på ny uten noen dypere innsikt i frelsens ”dybder”. Gud ser jo til hjertet, og det er Ånden som åpenbarer ordet og føder på ny.
Men allikevel er det da også slik at for en person som har blitt frelst, er kommet inn på troens vei, og har frihet til å ha sin egen bibel og studere den, så blir åpenbaringer ang. dybdene i Guds ord en stor del av det nye livets gleder. La oss derfor se nærmere på dette emnet.

1. Jesus, det stedfortredende Guds lam, ”som bærer verdens synd”.

Joh.1:29 – – – Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!

Jes.53:5 – – – Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.

Jesu lidelse og død kan bare forstås på rett måte ved å tro på disse skriftstedene. Troen på det skrevne ord er nemlig alltid grunnlaget for en sann forståelse (Hebr.11:3). Jesus ble vår stedfortreder og derfor vår frelser. Det er ingenting ”mystisk” ved det. Når noen prøver å ”mystifisere” det som skjedde med Jesus på korset og etterpå, avslører de at de ikke vil erkjenne hvor dypt menneskets fall egentlig går. Derfor kan de heller ikke forstå det som skjedde. Egenrettferdighetens tendens til å forsvare og frikjenne seg selv, ligger alltid på lur hos det falne mennesket, og da særlig hos de intellektuelt orienterte, som ikke er villig til å lytte til Bibelen og sin egen samvittighet.
Men for at vi i det hele tatt skal kunne akseptere og forstå hva som skjedde med Jesus i hans lidelse og død, må vi hele tiden ha det for øye at han ble vår stedfortreder og derfor vår forsoner. Det er hele grunnlaget for dette bibelstudiet. Guds dom over synden er virkelig døden i sin ytterste konsekvens (Rom.6:23).
Før vi da går videre i studiet, så la oss først se litt på betydningen av Jesu frie vilje i dette dramaet.

2. Ingen kunne ta Jesu liv – Han ga det frivillig.

Matt.17:2 – – – Og han ble forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset.

Joh.10:17-18 – – – (v.17) Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. (v.18) Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Far.

Matt.26:39 – – – Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.

Joh.18:4-6 – – – (v.4) Han gikk fram og sa til dem: Hvem leter dere etter? (v.5) De svarte ham: Jesus fra Nasaret. Jesus sier til dem: Det er meg! – – – (v.6) Da han sa til dem: Det er meg, vek de tilbake og falt til jorden.

Matt:26:51-53 – – – (v.51) En av dem som var med Jesus (Peter) rakte ut hånden og drog sverdet. Han slo yppersteprestens tjener og hogg øret av ham. (v.52) Da sa Jesus til ham: Stikk ditt sverd tilbake på plass. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. (v.53) Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?

Luk.24:46 – – – Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far i dine hender overgir jeg min ånd.

Joh.19:28-30 – – – (v.28) Etter dette, da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster! (v.30) Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde hodet og oppga sin ånd.

Mark.15:42-45 – – – (v.44) Men Pilatus undret seg over at han alt skulle være død. Han kalte til seg høvedsmannen og spurte om det var lenge siden han døde. (v.45) Da han hadde fått det å vite av høvedsmannen, ga han legemet til Josef.

På ”forklarelsens berg” åpenbarte Jesus seg i et himmelsk lys, som livets Ord, det som var fra begynnelsen, uten synd og urenhet (Matt.17:1-6, 1Joh.1:1). Hverken synd eller død hadde makt over ham. Litt senere, da han kom så langt på sin jordiske løpebane at tiden var inne til å dø en stedfortreders død for syndere, så kunne det bare skje ved at han frivillig ga sitt liv og var villig til å bli gjort til synd for oss (2Kor.5:21). Men til og med etter at han frivillig hadde blitt gjort til synd for oss på korset, hadde han kontroll over sitt liv p.g.a. sin egen syndfrihet. Derfor døde han tidligere enn det som var vanlig for dem som ble korsfestet av romerne på den tiden. På den måten demonstrerte han at han i sannhet var Guds Sønn og hadde makt til gi sitt liv. Ingen kunne ta det fra ham.
Det som avgjorde tidspunktet for hans død, var ikke først og fremst kroppens utmattelse, men det faktum at alle Skriftens profetier først måtte bli oppfylt, de som handlet om hans lidelse og død. Da Jesus visste at alle profetiene var gått i oppfyllelse, oppga han sin livsånde. 

3. Hva vil det si at Jesus ble gjort til synd for oss på korset?

Mark.15:25 – – – Det var den tredje time da de korsfestet ham.

Matt.27:45-46 – – – (v.45) Men fra den sjette time falt et mørke over hele landet, like til den niende time. (v.46) Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

2Kor.5:21 – – – Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.

Hva som var den direkte årsaken til det mørket som falt over hele Israels land fra kl.12 til kl.15, den dagen Jesus hang på korset, kan det kanskje være flere oppfatninger om. Men jeg vil nøye meg med å fastslå to ting jeg tror er både viktig og riktig.
Det ene er at dette ikke kan ha vært en vanlig solformørkelse forårsaket av månen, fordi det ikke kunne bli en slik solformørkelse på dette tidspunktet siden det var påske. En vanlig total solformørkelse varer da heller ikke så lenge som tre timer. Heller ikke kan det ha vært en solformørkelse forårsaket av andre himmellegemer, da det ville hatt en katastrofal innvirkning på vår planet, og vi ikke har noen historiske nedtegnelser som forteller at noe slikt fant sted på den tiden.
Det andre jeg da er ganske sikker på, er at siden dette ikke var noen naturlig, fysisk solformørkelse forårsaket av månen eller andre himmellegemer, så må den ha vært overnaturlig. Vi finner nemlig tre eksempler i Skriften på overnaturlige formørkelser over geografiske områder i forbindelse med Guds dom, to frelseshistoriske og en framtidig:
1) Den første skjedde i forbindelse med den første påsken i Egypt på Moses tid. (2Mos.10:21-23). Da dekket et overnaturlig mørke hele landet Egypt i tre dager med unntak av Gosen, der Israelsfolket bodde.
2) Den andre skjedde i forbindelse med den gamle paktens siste påskefeiring på Jesu tid. Da dekket et overnaturlig mørke hele Israels land tre av de seks timene Jesus hang på korset.
3) Det tredje eksemplet finner vi i Åpenbaringsboken 16:10-11. Der kan vi lese om den femte vredesskålen, som en Guds engel kommer til å tømme over den byen der Antikrist kommer til å ha sin trone, helt i avslutningen av vår tidsalder. Resultatet blir et mørke så massivt at byens innbyggere kommer til å tygge sine tunger i pine, mens de spotter Gud for sine plager.
Ut i fra det jeg da kan se så langt i dette bibelstudiet, er jeg ikke i tvil om at årsaken til det overnaturlige mørket, tre av de timene Jesus hang på korset, var det faktum at han da ble gjort til synd for oss. Det skjedde kl.12. Dette var en dommens dag, der Guds dom over hele verdens synd i fortid, datid og framtid, den som hvilte på stedfortrederen på korset, ble gjort kjent også i den synlige, fysiske verden. Derfor dette mørket. Jesus på korset, det stedfortredende Guds offerlam, ble på alle måter stående i sentrum for Guds vredes dom over synden (Joh.12:31).

Når vi da har sett på de ytre omstendighetene rundt Jesu død på korset, så la oss vende tilbake til det spørsmålet overskriften stiller, nemlig: Hva vil det si at Jesus ble gjort til synd for oss på korset? Skjedde det noe mer med Jesus ved den sjette time enn det som var tilfellet ved den tredje time? For å finne ut av det, bør vi se på noen flere skriftsteder i tillegg til Matt.27:46:

Joh.14:9-11 – – – (v.9) Jesus sier til ham: Så lang tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? (v.10) Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen som blir i meg, han gjør sine gjerninger. (v.11) Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.

Joh.17:20-21 – – – (v.20) Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, (v.21) at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.

I disse to skriftstedene ser vi hvordan Jesus forklarer sin åndelige eksistens for sine disipler, direkte og i sin bønn til Faderen. Selv om han kom inn i verden ”i syndig kjøds lignelse”, var han allikevel ett med Faderen på den måten at Faderen bodde i hans hjerte. Det kunne han gjøre fordi Jesus rent åndelig var i Faderen. Det var Faderen som herliggjorde seg selv i Kristus oppe på ”forklarelsens fjell” i Matt.17. Det lyset som fikk Jesu ansikt til å skinne som solen og gjorde klærne hans helt hvite, kom innenfra.
Derfor kan det ikke være noen annen forklaring på Matt.27:46, der Jesus ropte ut: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?, enn at Faderen virkelig hadde forlatt ham. Idet han ble gjort til synd for oss, forlot Faderen Jesu hjerte. Det han hadde gruet seg mest av alt til, og i den dypeste angst og fortvilelse bedt om å få slippe, da han kjempet sin bønnekamp i Getsemane, ble nå en virkelighet. Det må ha vært en forferdelig opplevelse, særlig for en som p.g.a. sin egen syndfrihet aldri tidligere hadde kjent til frykt og angst. Men på den måten gikk også ordet i Hebr.4:15 i oppfyllelse, der det står: – – han ble prøvet i alt i likhet med oss, dog uten synd. Også frykten for døden fikk Jesus smake.
Jesu bønnekamp i Getsemane er for øvrig beskrevet i Hebr 5:7. Der står det: Han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til han som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.

4. Hva skjedde så med Jesus, da han dømt og forlatt av Gud, utåndet på
korset?

Det vi kan slå fast, er at den åndelige tilstand Jesus kom i kl.12, den var han også i kl.15, da han utåndet på korset. Følgende tre skriftsteder sammen med dem vi allerede har sett litt på under pkt. 3, kan derfor gi oss en foreløpig forestilling om hva som skjedde med Jesus, idet han trakk sitt siste sukk og oppga sin livsånde. Legg særlig merke til det som står i 3Mos.16:10, 21-22:

Matt.27:50-54 – – – (v.50) Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. (v.51) Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv, og klippene revnet. (v.52) Gravene åpnet seg, og mange av de hensovede helliges legemer sto opp. (v.53) Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene, og kom inn i den hellige stad og viste seg for mange. (v.54) Men da høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds Sønn!

Luk.23:46 – – – Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.

3Mos.16:10, 21-22 – – – (v.10) – – – den bukken som loddet falt på, den som skal sendes bort, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen. (v.21) Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger, overtredelser og synder. Han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står ferdig. (v.22) – Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken, og så skal han slippe bukken løs i ørkenen.

Det er ingen tvil om at det var et dramatisk øyeblikk, da Jesus utåndet på korset. Hele skaperverket ga uttrykk for det ved at jorden skalv, klippene revnet, og graver ble åpnet. Hva var det da som skjedde med Jesus? Jo, ved den sjette time, da det falt et mørke over hele landet, forlot Faderen Jesu legeme. I det øyeblikket ble han gjort til synd for oss. Nå var det ikke bare det at han bar verdens synd på sitt legeme opp på korset, slik 1Pet.2:24 beskriver det, men også at dommen gikk et skritt videre. Han ble helt og fullt overlatt til seg selv. Faderen forlot ham og overlot ham dermed til mørkets makt (Luk.22:53).
Som den stedfortredende ”syndebukken” han nå var blitt, etter det forbildet vi finner i 3Mos.16:21-22, det som handler om den store forsoningsdagen i den gamle pakt, ble han derfor tatt hånd om idet han oppga sin livsånde og for ut av sitt legeme. Det skjedde på samme måten som med geitebukken i vers 22. Etter at ypperstepresten hadde lagt folkets synder på bukkens hode, ble den deretter sendt ut i ørkenen med en mann som sto klar til det. På samme måte ble Jesus ført ned i dødsrikets ørken, der intet liv finnes. Slik fikk han, som den stedfortrederen han var, smake fortapelsens gru for oss (3Mos.16:10,21-22). Jorden skalv og klippene revnet idet han for ned i dødsrikets mørke avgrunn (Matt.27:50-54).

5. Kan vi så med flere skriftsteder virkelig dokumentere at Jesus ikke
var fri, men gikk til dødsriket etter at han utåndet?

Ja, det kan vi. Jesus for virkelig ned til dødsriket som den dømte stedfortrederen han var blitt, og det var også derfra han oppsto. Når vi da skal se litt på de nytestamentlige skriftstedene som omtaler dette , så la oss begynne med Matt.12:40 og Hebr.13:20.

Matt.12:40 – – – For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte (dyp).

Hebr.13:20 – – – Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakt blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, må han gjøre dere dyktige til alt godt, – – – – .

I sin tale til fariseerne og folket i Matt.12, da Jesus ble beskyldt for å stå i ledtog med Beèlsebul, de onde ånders fyrste, var han veldig tydelig på hvor han kom til å oppholde seg de første tre dagene etter sin død og hvordan det oppholdet ville bli. Det var ikke sitt legeme i Josefs grav han snakket om da, men om hvor han selv, d.v.s. hans ånd og sjel, kom til å være.
Hebr.13:20 bekrefter det han sa og viser med all tydelighet at Jesus ikke var fri, men var i dødsriket før han oppsto. Grunnen var at dødens makt holdt ham fast der nede p.g.a. synden, og det varte i tre døgn. Men etter de tre døgn trådte hans hellige blod i funksjon, en evig pakts blod. På Faderens ordre ble han så, i kraft av sitt eget blod, oppvakt fra de døde, idet dette blodet renset ham ren fra all verdens synd (Hebr.1:3). 

Selv om det burde holde med de skriftstedene vi så langt har sett litt på, så la oss allikevel se på noen flere:

Rom.10:6-7 – – – (v.6) Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? – d.v.s., for å hente Kristus ned. (v.7) Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? – d.v.s. for å hente Kristus opp fra de døde.

Hebr.5:7 – – – Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.

Ap.Gj.2:29-32 – – – (v.29) Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David. Han både døde og ble begravet, og hans grav er her hos oss den dag i dag. (v.30) Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovet å sette en av hans etterkommere på hans trone, (v.31) så var det Messias oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse. (v.32) Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det.

Ap.Gj.13:32-33 – – – vi (Paulus m.fl.) forkynner dere (jødene i Antiokia i Pisidia) evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene. Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han oppreiste Jesus. (v.33) Slik det står skrevet i den annen salme: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. 

I sin undervisning om rettferdiggjørelsen, sa Paulus til romerne at de ikke behøvde å lure på hvem som skulle hente Kristus ned fra himmelen eller opp fra avgrunnen, d.v.s som om inkarnasjonen og forsoningen, eller oppstandelsen, ennå ikke hadde skjedd, d.v.s. som om de fremdeles befant seg under loven i den gamle pakt. I vers 7 ser vi at Jesus befant seg blant de døde i dødsrikets avgrunn før sin oppstandelse.
Vi forstår også ut i fra Hebr.5:7 at Jesus, i sin bønnekamp i Getsemane, fikk et løfte fra Faderen om frelse fra døden. Siden han allikevel døde på korset, forstår vi, eller burde vi forstå, at det var dødens grep nede i dødsriket han fikk løfte om utfrielse fra. Det bekrefter nemlig Ap.Gj.2:29-32. Faderen overvåket hans sjel, som p.g.a. verdens synd satt fast i dødens grep, og etter tre dager kunne ikke lenger ”dødens veer” holde ham fast. Han ble da utfridd og opplevde på den måten bønnesvar.
Legg merke til hvordan Paulus, i sin tale til jødene i Antiokia i Ap.Gj.13:33, brukte profetien fra Salme 2:5-7 for å forklare hva som skjedde med Jesus i hans oppstandelse fra dødsriket. Faderen sa altså til ham, da han i sitt gjenoppståtte legeme, og etter å ha snakket med Maria Magdalena utenfor graven, kom fra jorden og inn i tronsalen i Himmelen: – – – jeg har født deg i dag! Vi finner ikke noe sted verken i G.T. eller N.T. at ordet ”født” blir brukt om dem som rent legemlig sto opp fra de døde (Joh.3:6-8). Så dette må ha med Jesu ånd å gjøre. Hebr.1:5 sier akkurat det samme. Vi skal snart se nærmere på dette, men la oss først se litt på Luk.23:42-43.

6. Hva så med Jesu løfte til røveren på korset?

Luk.23:42-43 – – – (v.42) Og han sa: Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike. (v.43) Og han sa til ham: Sannelig sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis!

Dette er det eneste skriftstedet, som tilsynelatende sier at Jesus dro til Paradis den samme dagen han døde på korset. Det har da også sammen med Kol.2:15 blitt brukt for alt det er verdt av spirituelle evangelister og diverse predikanter gjennom årene, der hensikten har vært å peke på hvilken mektig seier Jesu vant over djevelen i sin død på korset.
Nå tror jeg nok de fleste seriøse forkynnere av Guds ord er enig om at Jesus vant sin avgjørende seier over Satan, idet han utåndet på korset. Det er jo Kol.2:15 veldig tydelig på. Spørsmålet blir allikevel om det innebar at han dro til Paradis samme dagen han døde, sammen med denne røveren m.fl? 

Når jeg da skal prøve å svare på det ovenfor nevnte spørsmål, vil jeg først si noe generelt om bibelstudier. Det bør helst være slik at når vi i våre studier oppdager et skriftsted som taler om samme sak som ti andre, og finner ut at det allikevel peker i en helt annen retning, så bør vi velge å stole på de ti andre. Sannsynligheten er da nemlig stor for at må det være noe galt med oversettelse av ord og/eller setninger fra grunnteksten. Ordet i 5Mos.19:15 som sier: ”Ved to eller tre (eller flere) vitner skal enhver sak stå fast”, bør være et gangbart prinsipp her.

Når det så gjelder skriftstedet i Luk.23:42-43 og dets mangel på samstemmighet med de skriftstedene vi så langt har gjennomgått, så kan en mulig forklaring være at siden det ikke er tegnsetting på den greske grunnteksten, så kan dette være feil oversatt. Vi finner nemlig et lignende tilfelle i Hebr.3:7-10, der den historiske rekkefølgen fra Mose-bøkene, som er korrekt gjengitt i Salme 95:9-10, har blitt fullstendig tåkelagt p.g.a. feil tegnsetting i den norske oversettelsen. Resultatet blir at man får en helt annen historisk forståelse enn det G.T. formidler, siden meningsinnholdet fra grunnteksten er endret.
La oss da med dette i tankene gjør en endring av tegnsettingen i Luk.23:42-43. Da kan versene oversettes som følger: (v.42) – Og han sa: Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike. – (v.43)- Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg til (i) Paradis! Sagt med andre ord, så sier altså Jesus egentlig: ”Jeg behøver ikke å vente til jeg kommer i mitt rike, før jeg kommer deg i hu. Jeg kan si deg her og nå, i dag, at du skal være med meg til Paradis”. Dette blir jo da også et logisk svar på røverens bønn.

En annen mulighet jeg vil nevne, som kan forklare hvordan Jesus tenkte da han svarte røveren på korset, er at ordet ”dag” i dette skriftstedet egentlig ikke menes en 12-timers dag, men den nye paktens ”dag”. Vi finner flere steder i G.T. og N.T. der ordet ”dag” blir brukt både om tusenårsperioder og om hele N.T.-menighetens tidsalder på to tusen år, for eksempel i 2Kor.6:2. Jeg må vel allikevel si at jeg tror mest på den første forklaringen.

Så, helt til slutt! Uansett hva som er riktig av disse to mulige forklaringene, så er det iallfall ingen tvil om at denne røveren ble med Jesus til Paradis etter hans oppstandelse, sammen med mange andre. 

7. Jesu oppstandelse fra dødsriket og graven.

Den samme dramatikk som skjedde i forbindelse med Jesu død på korset, skjedde også i forbindelse med hans oppstandelse fra dødsriket. Matteus forteller at det ble et stort jordskjelv, idet en Herrens engel steg ned fra himmelen og rullet steinen foran graven til side. La oss lese to skriftavsnitt om dette:

Matt.28:1-3 – – – (v.1) Etter sabbaten, da det lysnet mot den første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. (v.2) Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. (v.3) Han var som et lyn å se til, og hans klær var hvite som snø.

Joh.20:1-18 – – – (v.17) Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke faret opp til Faderen! Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud. (v.18) Maria Magdalena kommer og forteller disiplene: Jeg har sett Herren! Og hun fortalte dette som han hadde sagt til henne.

Skal vi få med oss alle detaljer rundt det som skjedde da Jesus sto opp fra de døde, bør vi sammenholde alle de fire evangelienes beretninger. Men disse to skriftavsnittene forteller oss det som er relevant under dette punktet. Iflg. evangelisten Matteus begynte det hele med en engleåpenbaring og et jordskjelv. Det Matteus da senere skrev i sitt evangelium, om engelen som veltet steinen foran gravåpningen til side, hvordan han så ut, og om vaktstyrkens forhandlinger med yppersteprestene og de eldste, det hadde han nok mest sannsynlig fått vite fra en av de soldatene som holdt vakt. For det går tydelig fram av beretningen i vers 4 at alle soldatene så engelen og det han gjorde. På den måten ble de ufrivillige vitner til det som skjedde.
Når da engelen rullet steinen til side, var ikke det for å slippe Jesus ut, men for å vise verden at graven var tom. Jesus var allerede ute av graven på det tidspunktet. Når de to kvinnene så kom til graven, sannsynligvis ganske oppskaket av jordskjelvet de nettopp hadde vært vitne til, fant de den åpen og tom. Jesu legeme var borte.
Det som da er viktig å få satt fokus på med tanke på hva som er dette punktets tema, er at når Maria Magdalena kort tid etterpå møtte Jesus utenfor graven, så hadde han nettopp kommet opp fra dødsriket. Han hadde deretter oppreist sitt legeme, gått ut av graven, og var nå på vei inn i den himmelske helligdommen med sitt dyrebare blod. Der skulle han bli utnevnt til yppersteprest etter Melkisedeks vis (Salme110:4). Nettopp derfor ba han Maria ikke å røre ved ham, så han ikke skulle bli uren, siden han nå var i en hellig prestelig tjeneste, og derfor måtte følge den gamle paktens forskrifter om hvordan en yppersteprest på vei inn i Det aller Helligste skulle være. Vi kan lese om det, blant annet i 3Mos.16.
Jesu ord i Joh.20:17, der han sa: Ikke rør ved meg! For jeg er ennå ikke faret opp til Faderen!, viser altså med all tydelighet at han ennå ikke hadde vært oppe hos sin Far etter at han utåndet på korset. 

Når vi da, så langt, har sett på begivenhetene vedrørende Jesu oppstandelse fra dødsriket og graven, så la oss til slutt se hva Skriften kan fortelle oss om resten av det som skjedde ved hans ankomst til tronsalen i Himmelen. Hans tjeneste som offerlam var jo nå avsluttet, og han skulle nå i rollen som yppersteprest tre inn i Det aller Helligste med offerlammets blod. 

8. Menneskesønnens ankomst til tronsalen i sitt gjenoppståtte legeme.

Men før vi går direkte til de skriftstedene som forteller oss hva Faderen sa til sin Sønn, da han ankom tronsalen i sitt gjenreiste legeme, så la oss først se litt på grunnlaget for den yppersteprestelige tjenesten han etter sin oppstandelse gikk inn i:

Hebr.9:14 – – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et feilfritt offer- 

Hebr.7:14-16 – – – (v.14) – det er jo en kjent sak at vår Herre er runnet av Juda (d.v.s. kommer fra Juda stamme), og Moses har aldri sagt noe til den stammen om prestedømme. (v.15) – Og alt dette blir enda mer klart når det framstår en annen prest, som er lik Melkisedek. (v.16) – Han er blitt prest, ikke etter en lov om legemlig avstamning, men ifølge et uforgjengelig livs kraft. 

Hebr.9:11-12 – – – (v.11) – Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – d.v.s.: som ikke er av denne skapning.- (v.12) – Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning.

Det var altså ”i kraft av en evig Ånd” at ”Ordet som ble kjød og tok bolig iblant oss” (Joh.1:14) bar seg selv fram for Gud, som et feilfritt offer, d.v.s. levde sitt liv som ”menneskesønnen” uten å synde. Som yppersteprest og mellommann kunne han derfor etter sin oppstandelse, på vegne av oss, gå inn foran Faderens trone i den himmelske helligdom med sitt eget blod, selv om han ikke var av Levi stamme og Arons ætt. Han var jo blitt prest ifølge et uforgjengelig livs kraft. Det var da Faderen sa til ham det vi kan lese i de følgende skriftstedene som er sitert nedenfor:

Salme 2:7-9 – – – (v.7) – Jeg (Jesus) vil kunngjøre det som er fastsatt. Herren (Faderen) sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag! – (v.8) – Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie. – (v.9) – Du skal knuse dem med jernstav, som en pottemakers leirkar skal du slå dem i stykker.

Ap.Gj.13:32-33 – – – (v.32)- Og vi forkynner dere evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene. Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han oppreiste Jesus. – (v.33) – Slik står det jo skrevet i den annen salme: Du er min Sønn, Jeg har født deg i dag. 

Salme 110:4 – – – Herren (Faderen) har sverget og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.

Hebr.7:20-21, 28 – – – (v.20) – Og dette skjedde ikke uten ed. – (v.21) – For de andre er blitt prester uten ed, men han er blitt det ved ed fra ham som sier til ham: Herren sverget, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis. – – – – – – – – – – -(v.28) – For loven innsetter skrøpelige mennesker som yppersteprester. Men edens ord som kom etter loven innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet. 

Hebr.1:13 – – – til hvem av englene har han noen gang sagt: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!?

Hebr.10:12-13 – – – (.v12) – Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. – (v.13) – Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter.

Salme 110:1 (av David)- – – Herren (Faderen) sa til min Herre (Jesus): Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! 

Som nevnt tidligere brukte Faderen ordet: ”- – – født deg i dag”, da Jesus trådte fram for ham i sitt oppståtte legeme. Paulus forklarer i Ap.G.13:32-33 at denne ”fødsel” skjedde samme dag som Faderen oppreiste Jesus fra dødsriket og graven, altså en jordisk tidsangivelse. Hva som ligger i denne uttalelsen, kan man jo da på bakgrunn av det vi hittil har gjennomgått, bare tenke seg eller lure på.
Noen trekker den konklusjon at dette må bety at Jesus en kort periode var åndelig død, og deretter ble født på ny i sin åndelige oppstandelse fra dødsriket, mens andre velger å kalle denne delen av Jesu lidelse og død for et mysterium.
Hovedargumentet mange bruker for å imøtegå påstanden om at Jesus var åndelig død, er at: Gud kan ikke dø! Og det er riktig hvis man snakker om Faderen. Siden ordet Gud brukes flere steder i G.T. både om Faderen og om Sønnen, er det viktig å avklare hvem man snakker om. Jesu ord til Maria utenfor graven kan være oppklarende: – – – gå til mine brødre å si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud. Paulus er også veldig tydelig i 1Kor.8:4-6, der han sier følgende: (v.4)- – – – det er ingen Gud uten en. (v.5) For om det er såkalte guder, enten det nå er i himmelen eller på jorden – – – -(v.6) så er det for oss bare èn Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er til for ham. Og det er bare èn Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi er til ved ham.
Faderen er altså vår skaper og Gud, mens Jesus Kristus er vår Herre.

Etter at Jesus da ble mottatt av Faderen med velkomstordet som er profetert i Salme 2:7, ble han deretter med en ed utnevnt til yppersteprest etter Melkisedeks vis. I det bildet er det særlig to ting vi bør være glade og takknemlige for, nemlig at vi fikk en yppersteprest som er prøvd i alt i likhet med oss, men allikevel uten synd, og at han alltid lever for å gå i forbønn for oss.
Til sist fikk han beskjed om å sette seg ved Faderens høyre hånd, inntil Faderen får lagt hans fiender til skammel for hans føtter. D.v.s. etter at han var ferdig med forsoningsverket, satte han seg. Alle gjerninger var nå fullført.

9. Jesu seier i hans død.

Så, helt til slutt. Noen lurer på hva som var Jesu seier i hans død, dersom han ikke var fri idet han utåndet. Til det er å si at det er ingen tvil om, iflg. Kol.2:14-15 og mange andre skriftsteder, at Jesus vant sin avgjørende seier over Satan idet han utåndet på korset. Men denne seier ble altså ikke åpenbart før etter hans oppstandelse fra dødsriket. Jesu rene utgytte blod ble hans seier. Ved det løskjøpte Gud oss fra synden, døden og Satans makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike for evig (Kol.1:13). Derfor er blodet blitt vårt seiersbanner. I nattverdsmåltidet forkynner vi Herrens død inntil han kommer tilbake, som er det samme som å forkynne Kristi seier (1Kor.11:26).