Litt Informasjon om bibeltroskap, liberalteologi og norske bibeloversettelser

Litt Informasjon om bibeltroskap, liberalteologi og norske bibeloversettelser

Skrevet den 2017-12-05
Finn-Olav Pedersen


Bibelens troverdighet og liberalteologiens opprinnelse:

Når det gjelder Bibelen, så tror både jeg og de brødre og søstre jeg har et sant åndelig forhold til at den er inspirert av Den Hellige Ånd fra perm til perm. Vi tror også at Gud gjennom århundrene, i sin store allmakt, har greid å bevare denne samlingen med hellige inspirerte skrifter helt fram til i dag. Millioner av mennesker kan vitne om sitt møte med lyset og kraften i det skrevne ord bare i vår tid, og vi ser at evangeliet som er en Guds kraft til frelse og som er Bibelens hovedbudskap, når ut til stadig flere som aldri har hørt det.
Nå er det dessverre også slik at det i vår tid finnes noe jeg har valgt å kalle liberalteologi og som prøver å så tvil om bibelens inspirasjon og sannhetsinnhold. Denne ”teologi” ble egentlig grunnlagt i Edens have for ca. 6000 år siden av han som sa til Eva: Har Gud virkelig sagt at – – – – – ? Liberalteologiens representanter kaller slike som meg og andre, som ”ukritisk” tror på alt som står skrevet i Bibelen, for ”fundamentalister”. Det er negativt og nedsettende ment og har til hensikt å stigmatisere en gruppe mennesker, nemlig de bibeltroende.
Det liberalteologien gjør, er at den blant annet setter den menneskelige fornuft over Guds ord. Denne praksis har gjennom de siste femti år også sneket seg inn i noen av våre bibeloversettelser. Man har valgt å tolke diverse ord og avsnitt i Guds ord, som kan synes vanskelig å forstå, med menneskelig fornuft, i stedet for å oversette det som faktisk står på grunnteksten. For den som er klar over dette, vil det ikke bli noe problem, når man i sin bibellesning støter på ting som kan virke feil eller eventuelt selvmotsigende. Man forstår jo at problemet ligger i selve oversettelsen og ikke i grunnteksten. Men det er jo en del som kanskje ikke er helt klar over dette. Så la oss derfor, i det følgende, se litt på dette med bibeloversettelser.

Forskjellen på en konkordansk og en idiomatisk bibeloversettelser:

Det er nemlig slik at vi i dag har to typer oversettelser på norsk, nemlig en konkordansk (ord for ord) oversettelse og en idiomatisk. Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930 og senere reviderte utgivelser, var en såkalt konkordansk oversettelse. Like ens Norsk Bibel 88 og Bibelen Guds ord, som senere utkom. Men da Det Norske Bibelselskaps Forlag (I dag: Bibelselskapet)utga sin nye oversettelse av 1978 og senere utgivelser, fikk vi den første idiomatiske oversettelsen på norsk.
La oss i det følgende se litt på hva daværende forlagssjef i ”Norsk Bibel” Einar Bryn sa på et møte 1 mai 1996 om disse to oversettelsesmåtene. Der var for øvrig også avdøde professor Carl Fredrik Wisløff til stede og ga sitt samtykke til det som ble sagt. Referatet fra det møtet ble senere gjengitt i avisen Dagen og bladet Karmel.

Einar Bryn: Gi Bibelen en riktig oversettelse.

– Et godt råd er at man kaller idiomatiske oversettelser for noe annet enn Bibelen. Bibeloversettelser er noe mer enn bokstaver, setninger og ord, for Ordet formidler ånd og liv. Jesus kommer personlig til mennesket ved Ordet. Det er ved å høre og lese at du gjenfødes til et liv i Gud. Derfor er oversettelsen en viktig sak.

Det sa forlagssjef Einar Bryn i ”Norsk Bibel”, da han gikk grundig gjennom de to oversettelsesmetodene under 1. Maimøtet på Fjellhaug skole i Oslo, våren 1996. Han tok et kraftig oppgjør med den idiomatiske metoden som tolker seg fram til Bibelens innhold. Dette rammer også Bibelselskapet.
I dag handler diskusjonen om hvordan man skal oversette teksten. Det viktigste spørsmålet er hvordan vi forholder oss til Bibelens ord og uttrykk, når vi oversetter. Noen hevder at ord og uttrykk ikke er forpliktende. Det er ikke ordene som er avgjørende, men meningen bak ordene, sier de. I 1978 fikk vi en oversettelse som bærer preg av denne tenkemåten. Hensikten var god. Man skulle gi det norske folk en klar lettlest oversettelse. For å få til det, kunne man ikke bare gå til Skriften, men bak Skriften, mente man. Et av prinsippene som har styrt denne tenkemåten er at å oversette er å tolke, sa Bryn.

Ord for ord
Alle som kjenner hebraisk og gresk, vet at av og til er det umulig å oversette ord for ord. En må legge noe til slik at man forstår det på norsk. Et eksempel på dette er den hebraiske teksten i Salme 23 hvor det står: Herren er min hyrde ikke mangler jeg. Så oversetter man det til: Herren er min hyrde jeg mangler ingenting. Det er en konkordansk (ord for ord) oversettelse. Da har man oversatt det som står der, men man har lagt inn verbet ”være” for det bruker man ikke på hebraisk.
Hovedstrømmen i oversettelsestradisjonen fra kirkens første tid, har vært å følge en konkordansk oversettelsesmåte. Det betyr at man forsøker å legge seg så nær opp til grunnspråket som mulig. Resultatet kunne nok bli et noe tyngre språk enn i en fri oversettelse, men man har ikke våget å løsrive seg fra det som virkelig står i grunnteksten. Begrunnelsen for denne varsomheten er at Bibelen sier at Guds ord skal formidles nøyaktig. Videre viser det store vitenskapelige tekstarbeidet i GT og NT en dyp respekt for de overleverte tekstene. Nøyaktighet preger dette arbeidet, som har pågått i århundrer.
Det er blitt sagt om Luthers Bibeloversettelse at den har et visst idiomatisk preg, men han kuttet ikke ut sentrale ord og ladede ideologiske begreper med nye ord. Han byttet heller ikke ut ordet menighet med ordet kirke. Han var egentlig meget konkordant.

Å tolke
Det er blitt sagt at å oversette er å tolke Bibelen. Det er bare delvis sant. Når Jesus sier: Mitt Ord som jeg har talt til dere er ånd og liv, da oppfattet disiplene det slik. De som senere laget avskrift på avskrift oppfattet det også slik at de opprinnelige ordene og budskapet skulle bevares. Og det har vitterlig skjedd.
Nylig disputerte en kandidat ved Universitetet i Oslo på sin doktorgrad om religiøse begreper. I et intervju foreslo han at man byttet ut de religiøse begrepene hvert 50-ende år. Det må bety at de bibelske sentralbegrepene skulle vært byttet ut 40 ganger siden vi fikk Det nye testamentet. Synd og nåde visste de hva var for 2000 år siden. Men hva hadde skjedd om vi hadde hatt 40 omregninger på de begrepene. Gud miskunne seg over oss, så vi ikke gjør oss klokere enn Guds Ord, men heller lytter til det og lar det arbeide med oss.

To bibler
Einar Bryn hadde plukket fram flere ulike oversettelser av skriftsteder fra ”Norsk Bibel” og ”Bibelselskapets oversettelse fra 1978”. Han viste hvordan den konkordanske og den idiomatiske oversettelsesmetode berørte synet på Jesus Kristus.
Salme 8:5 sier med en konkordansk oversettelse: Hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn at du ser til ham, mens den idiomatiske oversettelsen sier: – – et menneskebarn siden du tar deg av det.
Ved å beholde grunntekstens ord menneskesønn ser man at Salme 8 i dypeste forstand også handler om Jesus Kristus, slik Hebr. 2:6 bruker det. Da blir ikke Salme 8 bare en tekst om det høye menneskeverd, men om Kristus. Forlagsredaktør Einar Bryn gikk også nøye gjennom følgende skriftsteder: Salme 22:32, Ordspr. 8:22, Jes.53:10, Joh.1:14, og Rom.1:4. Han hadde kopiert opp bibelsteder på både norsk, engelsk og hebraisk og ga de 400 fremmøtte en grundig gjennomgang i hvorfor det er så viktig å oversette Bibelen ”ord for ord”, slik man har gjort med Norsk Bibel.

Total bom
Oppsummert er det ikke språklig grunnlag for noen av de forandringene som er gjort i de idiomatiske oversettelsene, sa Bryn mens professor Carl Fredrik Wisløff nikket samtykkende. – Denne frie oversettelsesmåten fortoner seg ganske underlig, når man tenker på det nøyaktighetsarbeidet som tekstene preges av, eller det vitenskapelige arbeid, for å finne fram til det riktige tekstgrunnlag.
Jeg tror det er saklig grunnlag for å hevde at en idiomatisk oversettelse prinsipielt er risikabelt. Resultatet vil nemlig være avhengig av oversetterens subjektive skjønn, syn og vurdering, på en helt annen måte enn det en konkordansk metode tillater. Det hefter svakheter ved alle oversettelsesmetoder. Men forskjellen er den at den konkordante metode spør: ”Hva var det Gud virkelig sa? Hva står skrevet?” Den idiomatiske metode derimot spør: ”Har Gud virkelig sagt det?” (1Mos.3:1). Med andre ord, så sår den tvil om og skaper diskusjon om det vi kan lese på trykk.
Konsekvensen av den idiomatiske oversettelsesmetoden kan bli at det bibelske budskapet reduseres og utarmes og tømmes for dimensjoner som skulle bli bevart til de kommende generasjoner som også skal lese Bibelen. ET GODT RÅD ER AT MAN KALLER IDIOMATISKE OVERSETTELSER FOR NOE ANNET ENN BIBELEN.
Spørsmålet om bibeloversettelser er mer enn et spørsmål om ideologi og språkkunnskaper. Det er mer enn bokstaver, ord og setninger: Ordet formidler Ånd og liv. Jesus kommer personlig til menneskene ved Ordet. Han skaper liv og oppholder liv ved Ordet. Derfor kunne Jesus si at de Ord jeg har talt til dere er Ånd og liv. Du møter Jesus selv i Ordene om ham. Derfor blir oversettelse en meget viktig sak. Det er ved å høre og lese at du gjenfødes til liv i Gud, når du åpner deg for det. Troen kommer av hørelsen av evangeliet, sa Einar Bryn.