Hver og en skal underordne seg de myndighetene han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom. For de som styrer er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. Rom.13:1-7
Utgangspunktet for det jeg her vil si litt om, er at selv om verden ligger i det ondes makt og djevelen er denne verdens fyrste, så har Gud allikevel all makt i himmel og på jord. Han har alltid en plan til det beste for alle mennesker, og noe av denne planen er blant annet å opprettholde ro og orden i de sosiale samfunn som eksisterer. Det skjer ved hjelp av noe vi kaller øvrigheten og som Gud iflg. Rom.13:1 har innsatt. Skriften viser oss at selv om ikke alle folk og nasjoner er ”kristne”, så er den øvrighet som eksisterer iblant dem allikevel fra Gud. Slik var det også i det romerske riket på Paulus tid.
Det verste som kan skje i en nasjon, er når folket der overgir seg så hemningsløst til synd og ugudelighet at Gud må ta sitt vern bort og deretter overgi dem fullt og helt i hendene på denne verdens fyrste. Da skjer ofte det som profeten Sakarias refererer til i Sak. 8:10, nemlig at alle mennesker ble sluppet løs mot hverandre. Det er nok et skrekkscenarium som de færreste av dagens mennesker greier å forestille seg.
Det er nemlig slik at syndens natur i et fallent menneske er en meget destruktivt kraft. Når den får utfolde seg uhemmet, uten motstand fra lover, regler og hemninger, da blir livet virkelig et mareritt for det enkelte individ. Jesu ord i Joh.10:10, der det står at tyven kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge, men jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod, får da virkelig en konkret mening.
Styring er bedre enn kaos og anarki.
Selv om jeg ikke kan smykke meg med noen professortittel i historie eller på andre akademiske fagområder, så har jeg allikevel lest såpass mye gjennom årene at jeg bare ut i fra det kan trekke følgende konklusjon: Styring er bedre enn kaos og anarki.
Nå finnes det selvfølgelig mange typer styring. Men den type styring som kommer fra en overordnet autoritet, og som tar sikte på å opprettholde ro og orden i et sosialt samfunn og samtidig være et vern for det enkelte individ, vil alltid være bedre enn kaos og lovløshet, selv om man kan være ideologisk og politisk uenig med regimet og de personer som er i maktposisjoner.
Derfor er det viktig å underordne seg øvrigheten og samtidig be til Gud for den.
Grunnen til det kan vi lese om i 1Tim. 2:1-4. – Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.
Gud vil altså fred blant mennesker så langt det er mulig, og hensikten er klart angitt i ovenstående skriftsted. Det handler om å ha rolige og ordnede forhold i samfunnet, slik at evangeliet kan forkynnes gjennom de troendes liv og tale til frelse for de mennesker vi lever iblant. Det er Guds hensikt og vilje med øvrigheten.
Hva så med vårt eget fedreland Norge?
Vi som er vokst opp i etterkrigstidens sosialdemokratiske Norge, kan lett ta den frihet og samfunnsorden vi i dag har, for gitt. Vi lever jo i et land med en lovfestet ytringsfrihet, med et maktfordelingssystem som etter mitt syn er det beste et land kan ha, og med full anledning til å påvirke de politiske prosesser gjennom ytringer og demokratiske valg. Men slik har det ikke alltid vært, verken her i landet eller i resten av den vestlige verden. Blant annet så tror jeg følgende strofe i nasjonalsangen vår prøver å minne oss på akkurat det. Den lyder slik i vers 7: – Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett, har den Herre stille lempet, så vi vant vi vant vår rett.
Frihet, likhet og brorskap er altså noe mennesker gjennom alle tider har måttet kjempe for. Disse ting er ingen selvfølge og kommer bare når evangelisk troende mennesker i et samfunn begynner å påkalle Herrens navn, samtidig som de arbeider gjennom skrift, forkynnelse, tale og forbønn. I de land og nasjoner hvor disse tre ting er etablert, må de stadig holdes ved like ved hjelp av de fire virkemidler jeg har angitt her.
Husk at vi er satt til å velsigne og ikke til å forbanne.
Dette er det viktig at vi som troende tenker litt over nå i valgåret 2013. Det går an å være ideologisk og politisk uenig med andre mennesker, samtidig som vi ber for dem og velsigner dem. Men det som er overordnet viktig nå framover, er at vi følger Guds ord og gjør det ordet sier, også m.h.t. forbønn for landet og de som styrer det. Etter hvert tror jeg vi da vil få se den endetidsvekkelsen vi så lenge har bedt om.