Bibelstudium Ved Finn Olav Pedersen - 1

Bibelstudium Ved Finn Olav Pedersen - 1

Skrevet den 2014-04-15
Finn-Olav Pedersen


Menighetens liv før troen kom og etter at troen er kommet (Gal. 3:23-29)

 (v.23) Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbaret. (v.24) Slik er loven blitt vår tuktemester (inn)til Kristus (kom), for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. (v.25) Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren. (v.26) Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. (v.27) For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. (v.28) Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. (v.29) Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams barn og arvinger ifølge løftet.

Innledning: Ordet menighet som er oversatt til norsk fra det greske ordet ecclesia, beskriver en gruppe mennesker som Gud har kalt ut av den nærværende onde verden, en verden som en dag er dømt til å forgå (1Joh.2:17). Dette er mennesker som har sagt ja til Guds kall, og som gjennom omvendelse og tro holder sammen og er på vandring mot staden med de faste grunnvoller (Hebr.11:10). Han som har skapt himmel og jord med alt som er i dem, har kalt dem ut for at de skal lære ham å kjenne og slik få del i det evige livet zoé (Joh.17:3). Slik sett er da menigheten en ”størrelse” på denne verdens arena, sammen med alle andre religiøse, filosofiske og politiske grupperinger, men allikevel et folk som bor for seg selv (4Mos.23:9).

Vi skal i dette bibelstudiet se litt på menighetens tilblivelse, dens vandring gjennom tidshusholdningene, og hva som er forskjellen på menigheten i den gamle pakt og menigheten i den nye pakt.

Helt siden syndefallet i Edens have, har det vært mennesker på jorden som har bekjent sin tro på Gud, himmelens og jordens skaper, og levd for ham. Enok, Noah og Job var slike personer (1Mos.5:22-24, 6:8-9:29, Job.1f.f.).

Når vi leser beretningen om Job, som sannsynligvis levde på Abrahams tid eller noe før det, forstår vi bare ut fra den beretningen hva det hele handler om. Guds mulighet til å ”gjenerobre” menneskeslekten, har nemlig alltid vært avhengig av at han gjennom tidsaldrene har hatt noen på jorden som tror på ham, lever for ham, og tjener hans plan (Job.1:8). Kong David for eksempel, fikk Skriftens vitnesbyrd om at han tjente Guds plan så lenge han levde (Ap.Gj.13:36).

Allikevel er det vel Abraham som i G.T. står som den fremste representant for enkeltmennesker som tjente Guds plan i tiden før menigheten ble til ved Sinaifjellet, etter at Moses hadde ledet Israels-folket ut fra fangenskapet i Egypt. Han ble nemlig P.G.A. sin tro utvalgt til å bli stamfar til dette folket, det som senere skulle komme fram på tidens arena og bli den gamle paktens menighet. Han kalles da også i N.T. for ”troens far”(Rom.4:16-17).

a) Mitt folk: Da Gud Herren åpenbarte seg for Moses i den brennende tornebusken ved Guds berg Horeb (Sinaifjellet) og der talte til ham om å føre Israels barn ut fra trelldommen i Egypt og til ”dette fjellet”, kalte han dem for mitt folk (2Mos.3:6-12, 2:25). Grunnen til det var den omskjærelsens pakt han tidligere hadde opprettet med Abraham, og som gjaldt ham og hans etterkommere gjennom Isak og Jakob. Vi kan lese om det i 1Mos.17:1-14. Omskjærelsen skulle være et ytre tegn på at de var i et paktfellesskap med fedrenes Gud, dvs. Abraham, Isak og Jakobs Gud, og slik ble den også videreført ned gjennom slektsleddene. Da Gud Herren så åpenbarte seg for Moses i ørkenen, etter at han i lengre tid hadde hørt Israels barns nødrop og etter at han hadde ”skuet ned fra Himmelen”, var det fordi han ”kjentes ved dem» og kom i hu sin pakt med Abraham (2Mos.2:24-25). Han så nemlig at de hadde paktens tegn på sine legemer. Josv.5:5 forteller oss at alle de som dro ut fra Egypt var omskåret.

Nå var endelig tiden kommet for en profetisk oppfyllelse av denne paktens løfter, som blant annet handlet om landet Kanaan. Abraham, Isak og Jakob hadde i sin tid levd i dette landet som fremmede og utlendinger og hadde da fått et løfte av Gud om at deres etterkommere skulle få overta det (1Mos.17:8, 26:3, 28:13). Det skulle skje på den tid da syndens mål var blitt fullt for de folkeslag som bodde der, og etter at Jakobs etterkommere hadde oppholdt seg i et fremmed land (Egypt) i 430 år, hvorav 400 av dem i trelldom (1Mos.12:6-7, 13:14-17, 2Mos.12:40-41).

b) Menigheten blir til: Guds inngripen og frelse fra Farao og trellelivet i Egypt, hadde altså sin grunn i de paktene han tidligere hadde opprettet med Abraham og de løfter som var knyttet til dem (1Mos.15:7-21, 17:1-14). Tiden var nå moden, både for Israels-folkets del og for de folkeslag som bodde i landet Kanaan.

Siden begrepet menighet beskriver en gruppe mennesker som er kalt ut av en verden som ligger under den ondes makt, måtte nødvendigvis Guds redningsaksjon i starten av menighetens tidsalder begynne med et kall. Denne fedrenes Gud kalte på Abraham, Isak og Jakobs etterkommere gjennom Moses og Aron, samtidig som hans straffedommer gikk over den verden de bodde i (Egypt) fram til forløsningens dag, d.v.s. deres utgang fra Egypt.

Deres forløsning fra trelldommen skjedde ved hjelp av påskelammet, som de ble pålagt å slakte og ete (2Mos.12). I kraft av lammets blod og kjøtt ble de frelst, både fra Guds dom over verden (Egypt), fra trelldommen under Farao (verdens fyrste), og fra alle egypten sykdommer (Salme 105:37). Påsken og de usyrede brøds høytid ble en ny begynnelse for dem, og derfor ble også dette deres nyttårsmåned, d.v.s. den første av årets måneder (2Mos.12:2).

Legg merke til at første gang ordet menighet blir brukt i Bibelen, så handler det om de som Herren kalte ut av den tidens verden, nemlig Egypt (2Mos.16:1-2). Dette iflg. den norske 1988-oversettelsen.

 

 2. Menighetens liv under den gamle paktens lov, d.v.s. ”før troen kom”.

 

    Da Israels barns menighet etter tre måneders vandring endelig kom fram til Guds første bestemmelsessted på veien mot løftes landet, nemlig Guds berg Horeb, var det tid for dem til å opprette sin pakt med denne fedrenes Gud, han som hadde kalt på dem og frelst dem ut av trelldommen. Det måtte skje før han kunne føre dem videre til det lovede land, et land som flyter av melk og honning, men som samtidig var bebodd av større og sterkere folkeslag enn dem selv (2Mos.19:1, 4Mos.13:31). Deres avhengighet av Guds hjelp, når det gjaldt ørkenvandringen, deres inngang i løftes landet, og tiden etterpå, gjorde at de måtte gå inn i en tosidig pakt med ham, slik at de for sin del kunne være sikker på at han ville være med dem på veien og i krigene som ventet. Da ville Gud være deres styrke og gi dem seier, ved blant annet å sende vepser foran dem, der de skulle gå frem og innta landet (2Mos.23:28, 5Mos.7:20, Josva. 24:12).

 

Denne pakten som også blir kalt Sinai-pakten, blir i N.T. benevnt med tre forskjellige navn, nemlig: den gamle paktden første pakt og lovens pakt (2Kor.3:14, Hebr.9:1, Rom.7:1f.f.).  Men nettopp fordi den var to-sidig, i motsetning til Abrahamspakten med sitt løfte som vi kan lese om i 1Mos.15:1-17, så hadde den sine betingelser for G.T.-menighetens del. Disse betingelsene skal vi snart se nærmere på, men la oss først se litt på hvordan Sinai-pakten ble opprettet.

 

a)  Litt om hvordan den gamle pakt, også kalt ”lovens pakt”, ble opprettet: Etter at altså Israelsfolket etter ca. tre måneders vandring hadde leiret seg ved Guds fjell Horeb, åpenbarte Gud Herren seg på fjellet uten å vise dem sin skikkelse (5Mos.4:12, 36). Han talte så til dem med Moses som mellommann til å begynne med, og noen dager senere direkte, med en røst som alle tilstedeværende da kunne høre (2Mos.19:1-8).

 

  1. Han begynte med å minne dem på hva han gjorde med egypterne, og hvordan han bar dem på ørnevinger til Sinai-fjellet (v.4).
  2. Deretter ga han dem et løfte om at de skulle være hans eiendomsfolk framfor alle andre folk, ja et kongerike av prester for ham og et hellig folk, såfremt de ville høre på Herrens deres Guds røst og bli i den pakten han nå var i ferd med å opprette med dem (v.5-6).
  3. Folkets svar var enstemmig. De sa: ”Alt det Herren har sagt vil vi gjøre” (v.8). I dette lå det nok også et ja til at de gjerne ønsket å høre Guds røst, noe som viser at de ikke hadde god nok innsikt i egen livssituasjon. De forsto ikke på dette tidspunkt at Gud er hellig og opphøyet og at de var syndere utenfor Guds åndelige rike. I tanken var det enkelt å si ja til Guds lov, men i praksis ville de snart erfare og at en synder ikke makter å holde Guds bud.
  4. Men da Herren noen dager senere steg ned på Sinaifjellet i ild, røk og jordskjelv, akkompagnert av en sterk basunlyd, og talte direkte til dem med hørbar røst, idet han muntlig, i første omgang, ga dem de ti bud, begynte det nok å demre for dem at de trengte en mellommann. Det fikk de da også i Moses (2Mos.19:16-20:21).
  5. Til sist, iflg. 2Mos.24:1-8, etter at alle paktens betingelser var hørt og skrevet ned i en bok som deretter ble opplest for folket, ble pakten opprettet. Det skjedde ved foten av fjellet på et alter med 12 steinstøtter ved siden av. De representerte da Israels tolv stammer. Etter at folket to ganger til, d.v.s. for både andre og tredje gang, hadde bekreftet sin vilje til lydighet mot alle Guds bud, lover og forskrifter, de som nå skulle bli en del av pakten, ble selve pakten opprettet og beseglet med blod (2Mos.24:3 og v.7).

 

b) Sinai-paktens betingelser: Det vi kort kan si om Sinai-paktens betingelser, er at Israels barns menighet i denne pakten forpliktet seg til å leve for fedrenes Gud, han som hadde bevist sin store makt ved å frelse dem fra trelldommen under Farao i Egypt. I pakten bandt han seg til dem, og de til ham, og Skriften sammenligner dette med et ekteskap (Rom.7:1-4). Det å leve for ham, innebar da at de skulle elske, ære og tjene ham og hans frelsesplan (Matt.22:37). Det skulle de gjøre ved å følge den rettferdighetens vei han hadde åpenbart for dem før inngåelsen av pakten, og som de tre ganger hadde sagt ja til (2Mos.19:8, 24:3,7). På den måten ville de skille seg fra de andre folkeslagene med deres avgudsdyrkelse, de såkalte hedningefolkene.

Legg merke til at Bibelen definerer ordet hedning som ”en som tilber avguder” (2Kong.17:41, Ap. Gj.14:16). Denne avgudsdyrkelsen hadde i historisk tid sitt ”presteskap” med sine ”bud og forskrifter”, som fortalte hvordan guden/gudene skulle dyrkes (1Kong.18:20ff). 1Kor.10:14-20 forteller oss hva denne praksis førte til, når mennesker ofret til disse avgudene. Det satte dem nemlig i samfunn med de onde ånder, og slik er det også i dag.

Når Skriften flere steder i G.T. taler om å følge Herrens vei, så er det altså den gamle paktens lov med sine  bud og forskrifter det er snakk om. Denne ”Herrens vei” sto i stor kontrast til de ”veier” hedningefolkene fulgte og fortsatt følger. Den var nemlig en rettferdighetens vei som førte til fred og orden mennesker imellom og til velsignelse i livet, både for enkeltindividet og for samfunnet som sådant. Slik sett var den derfor en livsvei etter Guds hjerte og ut fra Guds tanker (5Mos.32:4). Det er disse Herrens veier og tanker Jes.55:8-9 handler om, der det står følgende: ”For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er er ikke mine veier, sier Herren, For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.”

Ser vi disse versene i den sammenhengen de står, vil vi fort se at det var en frafallen menighet Gud Herren den gangen talte til, nemlig en menighet som hadde brutt pakten ved å dyrke avguder etter de bud og forskrifter som disse avgudsdyrkelsene krevde. Dermed hadde ”de høyere tanker” som Gud hadde åpenbart i Sinai-paktens lover, og ”de høyere veier” som var et resultat av troskap mot disse lovene, etter hvert glidd ut av syne og blitt borte.

Da døperen Johannes i tiden før Jesu dåp i Jordan, kom fram på tidens arena som en oppfyllelse av profetordet i Jes.40:3, kom han for å rydde Herrens vei og gjøre hans stier rette (Matt.3:1-3). På den tiden var den opprinnelige loven Moses kom med, blitt så utvannet og oppblandet med de gamles forskrifter og diverse kompromisser, at folket hadde tapt Guds rettferdighet av syne (Matt.15:1-9). Herrens stier var i sannhet blitt krokete og hans veier trengte å bli ryddet. Når da Johannes forkynte Guds lov med dens bud og forskrifter slik Moses hadde overlevert den, sammen med Skriftens profetiske ord om frelseren som straks skulle komme til syne, så forberedte dette veien for Jesus. Han skulle jo oppfylle lovens bud og krav og deretter gi seg selv som et stedfortredende sonoffer. På den måten skulle han avslutte pakten fra Sinai-fjellet, idet han opprettet en ny pakt i kraft av sitt eget blod (Matt.5:17, Joh.19:30, Luk.22:20, 1Kor.11:23-26).

Inntil Guds løfte til Abraham ble oppfylt, det som handlet om ”hans ætt” som er Kristus, var altså Guds hensikt med Sinai-pakten å bevare G.T.-menigheten fra det onde (Gal.3:16). Bare ved å tro på Guds løfter og bli i pakten med alle dens bud og forskrifter, kunne de leve i rettferdighet og tjene Guds plan fram til Messias kom.

 

c) Konsekvensene av å bryte pakten og ikke bli i den: Det er viktig at vi legger merke til følgende, når vi studerer Israelsfolkets forhold til Gud Herren før og etter at de hadde inngått i en pakt med ham ved Sinaifjellet, den vi i dag kaller ”den gamle pakt”.

 

  1. Før pakten ble opprettet, d.v.s. fra utgangen av Egypt og til de slo leir ved Sinai-fjellet, knurret og klaget de flere ganger over forskjellige ting. Men det fikk ingen konsekvenser for dem (2Mos.14:10-22, 15:22-27, 16:1f.f., 17:1-6).
  2. Men etter at de hadde sagt ja til Guds tilbud og inngått i pakten, døde ca. 3000 av dem på en dag. Det skjedde da de brøt pakten og begynte å danse rundt den gullkalven de hadde tvunget Aron til å lage, mens Moses var oppe på fjellet (2Mos.32:25-28). Senere var det også mange som døde, da de brøt denne pakten. Når vi leser videre ut gjennom Mosebøkene, Josvas Bok, Dommernes Bok og de andre historiske bøkene vi har i G.T., ser vi hvordan Guds hjemsøkelse stadig rammet Israels folk p.g.a. frafall fra troen og brudd på pakten. Guds ord om velsignelsen og forbannelsen i 5Mos.28, gikk bokstavelig i oppfyllelse hele veien, og det endte med at de til slutt ble bortført fra sitt land til Babel i år 605 og 586 f.kr. Det hadde jo også Guds ord på forhånd forutsagt.

I tillegg førte dette til at de kom under de 4 verdens-rikers dominans, de som er beskrevet i Daniels Bok, nemlig det babylonske, det medio-persiske, det gresk-makedonske og det romerske riket. Selv om de altså kom tilbake fra Babel etter 70 år, gjenvant de aldri sin fulle frihet, og slik var da også situasjonen på Jesu tid, da det romerske riket hersket over dem og den gamle pakt ble avsluttet. Lovens forbannelse som var en følge av at de ikke ble i pakten, berøvet dem både frihet, trygghet, overflod og helse.

 

d)  Hvordan G.T.-menigheten opplevde livet under den gamle paktens vilkår: Livet under den gamle paktens vilkår med Moselovens bud og forskrifter, var et liv i trelldom og opplevdes også slik av dem som var i pakten. Galaterbrevet, kapittel 4 forklarer dette for oss. Dersom vi fullt ut skal kunne forstå hvorfor det var slik, er det særlig tre ting vi må akseptere som fakta.

1) For det første var den troendes vei til syndstilgivelse i den gamle pakt ganske

Omstendelig med sine gjentatte ofringer og tilhørende forskrifter ang. det (Hebr.9:1-

15). Særlig 3Mosebok utdyper dette for oss.

2) For det andre var det ingen av de rettferdiggjorte troende i den pakten som var født

på ny. De hadde derfor ingen del i guddommelig natur (2Pet.1:4). Siden loven var

åndelig  og de troende på denne tiden levde sitt trosliv i kjødet, opplevdes det å

måtte holde seg til loven med dens bud og forskrifter virkelig som en trelldom

(Gal.4:1-7, Rom.7:5,14). Det ble på en måte et liv ”mot naturen”.

3) For det tredje ser vi, når vi leser gjennom G.T. og de fire evangeliene i N.T., at Den

Hellige Ånd hvilte over og virket igjennom dem Gud utvalgte til konger, prester og

profeter, selv om de ikke var født på ny. Kong David, profeten Elias, Anna Fanuels

datter, og Simon i templet m.fl., er eksempler på det. Så det at D.H.Å. virket i og

gjennom dem, var altså ikke noe bevis på at de var frelst på nytestamentlig vis, d.v.s.

Født på ny. Ingen kunne nemlig bli født på ny før etter Jesu oppstandelse. Han er den

Førstefødte av de døde iflg. Kol.1:18.

 

3. Menighetens liv i den nye pakt, d.v.s. ”etter at troen er kommet”.

 

Når vi nå skal se litt på menighetens liv i den nye pakt, den som Jesus opprettet, så tror jeg det kan være nyttig, slik jeg nevnte innledningsvis, å betrakte menigheten som en ”størrelse” på denne verdens arena, på vei gjennom tiden. Da blir det lettere å forstå det perspektivet Paulus beveger seg i, når han for eks. i Galaterbrevet 3:13 sier følgende: Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss.

Det er jo en kjensgjerning at verken galaterne den gangen eller vi i dag har vært under loven, d.v.s. i den gamle pakt. Dermed har vi heller aldri vært under lovens forbannelse, slik at vi kunne bli rammet av den. For Kristus kjøpte menigheten i den gamle pakt fri fra den paktens forpliktelser og fra lovens forbannelse og ga den en ny start, da han opprettet en ny pakt der troen erstatter det å måtte holde lovens bud og forskrifter (Gal.3:12). Menigheten i den gamle pakt ble altså holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart (v.23)På den måten fungerte loven som Guds ”tuktemester” inntil tidens fylde kom og Gud utsendte sin Sønn (Gal.4:4). Før Jesus fra Nasaret kom inn på tidens arena, var ikke ”troen” blitt åpenbart. Men etter hans ankomst, død og oppstandelse, ble den åpenbart. Dermed gikk menigheten inn i en ny tidsalder, der Faderens store nåde ble den tuktemester loven før hadde vært (Tit. 2:11-12). Loven med sine bud og forskrifter ble derfor avskaffet iflg. Ef.2:15, og dens rolle som tuktemester var dermed forbi.  Vel vitende om dette, er det derfor herlig og i dag å tilhøre den ny-testamentlige menighet, som lever i den tidsperiode Skriften kaller for: Men nå når troen er kommet (Gal.3:25).

Vi skal i det følgende se nærmere på hva dette innebærer. Men la oss først se litt på hvordan denne nye pakten med Gud ble opprettet.

 

a)  Litt om hvordan den nye pakt ble opprettet:  Noe det er viktig å forstå, når det gjelder dette med pakter, er at før en pakt, som er inngått mellom to parter på gitte betingelser som begge har blitt enige om, kan oppløses, så må alle betingelser i den pakten være oppfylt. Hvis det ikke skjer, vil den ene part eller kanskje begge ha et rettmessig krav i forhold til den andre, noe som i verste fall kan ruinere vedkommende og gjøre han eller henne til en slave.

Slik var det da også med den gamle pakten fra Sinaifjellet. Gud hadde hele tiden holdt sin del av avtalen, den som lå i pakten. Men det hadde ikke menigheten. Det som derfor krevdes var et oppgjør mellom Gud og menigheten, der menigheten oppfylte sin del av avtalen og samtidig betalte det den skylte, d.v.s. sin gjeld. La oss se nærmere på dette og på det som skjedde da Jesus døde på korset.

 

1)     Lovens tavler som Moses hadde med seg ned fra fjellet og som senere ble lagt i

arken i Tabernaklet, ble kalt for vitnesbyrdets tavler (2Mos.25:16). Det vil si at den

lov Gud ga G.T.-menigheten, ble et vitnesbyrd imot dem. Hver gang de skiftet fokus

fra løftet til loven og satte sin lit til den, når det gjaldt å være rettferdige for Gud, så

sto alltid Herren der med loven i hånd og hadde noe imot dem. Slik var

rettferdighetens virkelighet for G.T.-menighetens del.

2)     Men profeten Jesaja hadde noen hundre år før Jesus kom profetert om en

forandring som en dag ville komme. Vi kan lese om det i Jes.7:14: Se en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.  Det navnet betyr: Gud med oss og var et løfte om at Gud Herren en dag ville komme menigheten til unnsetning i dens trelldom under loven. Han ville komme inn på menighetens side i forholdet til Gud, når det gjaldt den pakten de hadde med ham.

3)     Da Jesus fra Nasaret kom som en oppfyllelse av denne profetien, var både

Himmelen og han selv veldig tydelig på hvem han var og hvem han ikke var.

Følgende skriftsteder viser det: Matt.1:20-22, Matt.3:16-17, Joh.8:46 m.fl. Dette var altså en menneskesønn uten synd med guddommelig natur, d.v.s en ny Adam (1Kor.15:45).

4)     Etter å ha holdt hele Moseloven med alle dens bud og forskrifter gjennom hele sitt liv, gikk han vår vei til korset og ble det stedfortredende sonoffer pakten krevde. På den måten oppfylt han alle betingelser i den gamle pakt, den han ble født inn i, og gjenopprettet derved menighetens rettferdighet i forholdet til Gud.

5)     I full visshet om den seier over synd og fristelser han natten før si død fortsatt levde i, innstiftet han så det minnemåltid som senere har blitt kalt ”nattverdsmåltidet” (Luk.22:14-23). Det skulle i all ettertid, der det blir praktisert, vitne om hva den nye pakt bygger på (Ef.2:20). I den pakten Jesus opprettet med Faderen gjennom sin død på korset, ble nemlig de stedfortredende offerdyrene fra den gamle pakt, d.v.s deres kjøtt og blod, byttet ut med Jesu legeme og blod. Det er i dag kjernen i vår tro, og er et offer som gjennom alle tider og for alle mennesker har sin gyldighet. Det trengs ikke å gjentas (Hebr.10:10). Det eneste den nye paktens menighet nå trenger å gjøre, er å minnes og påminne hverandre om hvilken vedvarende funksjon Jesu legeme og blod hele tiden har, for alle dem som vandrer i lyset (1Joh.1:7).

6)     Da Jesus døde på korset, var hans siste ord iflg. Joh.19:30: Det er fullbrakt!  Det betydde at alle lovens krav var innfridd og at den gamle paktens endegyldige offerlam derfor var uten feil og lyte.

Det Gud deretter gjorde, idet han avsluttet og avskaffet den gamle pakt, beskriver Paulus for oss i Kolosserbrevet 2:14-15. Der står det nemlig følgende: Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort idet han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.

Paulus forklarer her at på samme måte som et innfridd gjeldsbrev av og til ble naglet til en stolpe på et offentlig sted, til offentlig beskuelse, slik ble den gamle paktens gjeldsbrev naglet til korset. Menigheten kunne derved gå videre inn i en ny pakt, uten noen form for gjeld fra fortiden under den gamle pakt. Men når det er sagt, tror jeg det er noe vi trenger å være oppmerksomme på, når vi leser v.14. Det står jo at dette skyldbrevet var skrevet med bud. Det må bety at det er den skrevne Mose-loven Paulus her snakker om. Siden lovens krav var oppfylt og den skrevne loven hadde vist seg ineffektiv, når det gjaldt å få skikk på ”troende syndere”, de som levde sitt trosliv i kjødet, så avskaffet altså Gud loven med dens bud og forskrifter til fordel for noe bedre (Rom.7:5, Ef.2:15). Og hva dette ”bedre” er, skal vi nå skal se litt på.

 

b)  Den nye paktens innhold – det som er bedre enn den gamle loven:  Det er to frelseshistoriske hemmeligheter Paulus fikk åpenbaring om, og som ikke var gjort kjent i tidligere tider iflg. Ef.3:1-6 og Kol.1:26-27. Det ene er at i den nye pakten Jesus opprettet med Faderen, er ”husholdningen” nå utvidet til også å inkludere hedningene. Uten å måtte la seg omskjære og slik konvertere til ”jødedommen”, kan nå alle mennesker, både jøder og hedninger, på like vilkår, gå inn i Guds åndelige rike. Slik var det ikke før. Da sto jo G.T-menigheten utenfor dette riket. Det andre er at Jesus Kristus, han som ble lovens oppfyllelse, nå flytter inn i alle dem som tror på ham (Kol.1:27). Guds ord forklarer dette for oss på en enkel måte i Gal.3:13-14: Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et treDette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.

Iflg. det som står her, ble altså G.T.-menigheten som besto av omskårne jøder og noen få konvertitter fra hedningefolkene kjøpt fri fra lovens forbannelse gjennom Jesu soningsdød på korset. På den måten ble lovens pakt fra Sinai-fjellet avsluttet og avskaffet. Hensikten var at Guds løfte til Abraham, som altså ble gitt lenge før loven kom, og som også innbefattet hedningefolkene, skulle gå i oppfyllelse. Skriften kaller dette for Abrahams velsignelse som skulle komme til hedningene i Kristus Jesus. Hva var så denne Abrahams velsignelse? Jo, det var Den Hellige Ånd som det var gitt løfte om. Han skulle nemlig føre det evige livet zoè tilbake til menneskeslekten. Samtidig skulle han også avløse den gamle loven som veileder for de troende, den Moses kom med. Den hadde jo sin funksjon blant åndelig døde mennesker som sto utenfor Guds rike, og fungerte derfor som tidligere nevnt som en tuktemester og en veileder til et rettferdig liv. Problemet var bare at den ingen kraft hadde, til å løse de troende fra synden og på den måten kunne gi dem evig liv (Gal.3:21). Derfor kom Ånden. Med Ånden kom livet (zoé), og ved Ånden har loven blitt levende og virker med stor overbevisning og kraft i dem som tror (Gal.6:2). Nå er ikke menigheten lenger i trelldom under loven av frykt for døden, men i frihet under nåden p.g.a. Jesu utgytte blod og Den Hellige Ånd (Hebr.2:15, 2Kor.3:17).

Den nye paktens innhold består derfor ikke lenger av forskrifter om mat og drikke, høytider, ny månedager eller sabbat, slik som i den gamle pakt (Rom.14:17, Kol.2:16).  Den består heller ikke bare av ord (loven hadde jo bokstavens tjeneste iflg. 2Kor.3:6). Nei, den består i kraft og i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd (1Kor.4:20, Rom.14:17). Derfor er det slik at den som nå skuer inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning (, Jak.1:25).